Som det første området i Norge, ble et rasert og nedbrent Sør-Varanger befridd av Den Røde Arme, som kom i fred og som våre venner. 4 lange år med okkupasjon, krigsmakt og over tusen flyalarmer var endelig over i Sør-Varanger.

Befolkningen, som utgjorde over seks tusen mennesker, trengte seg sammen i de få bygningene som sto igjen, og de forberedte seg på en hard vinter i provisoriske og trange kår. Den Røde Arme hjalp så godt de kunne for å dekke noen av de mange behovene som oppsto. Dugnadsånd og vilje til gjenreisning ble utvist i stort omfang.

Høsten 1944 og vinteren 1945 var milde, og dette reddet sikkert liv i et samfunn som hadde behov for alt; husvære, matvarer, brensel, klær, medisiner, transportmidler, dyrefor, offentlig styring og infrastruktur  – ting vi i dag tar for gitt.

Også i året vi feirer Grunnloven og frigjøringen, er det grunn til å være takknemlige. Frihet er ingen selvfølge i dagens samfunn.

Jeg oppfordrer derfor både til deltakelse og ettertanke under jubileumsdagene, for å gjøre ære på minnet om dem som bidro til at vi igjen ble et fritt land!